Å huske for hverandre

Publisert 3. juni 2020 by hannedyrendal

Jeg sitter og ser ut av vinduet. Jeg liker å se ut av vinduet. Liker at øynene kan ha noe å hvile på. For når øynene kan hvile, kan tankene også hvile. Ikke sånn at de legger seg til ro uten å tenke, men sånn at tankene kan vandre rundt med fred. Og noen ganger med refleksjoner. 

Akkurat her jeg sitter når jeg skriver dette, ser jeg ut på et kirkested som har vært her i mange generasjoner. Uendelig mange ganger har dette stedet vårt åsted for samlinger – i sorg og i glede, på hverdager og helgedager. Generasjoner har vandret over disse veiene og gressbakkene som jeg nå. Og jeg tenker på betydningen av tradisjon, kontinuitet og identitet. 

Identitet er både sterkt kollektivt og dypt individuelt. Ordet identitet betyr «det samme», og handler ikke bare om hvem vi er, men også om hvor vi kommer fra og hvem vi tilhører. Minner er viktige for identiteten vår, enten det er minner vi bygger på eller minner vi velger å ikke bygge på. For vi trenger tilhørighet for å vite noe om hvem vi er. 

Jeg lever tett innpå personer som gradvis mister minnene fra livet sitt. Iallfall på et bevisst, uttalt plan. Så hvem er vi når vi ikke lenger husker den sammenhengen vi var og fremdeles er en del av?

Et menneske er alltid mer enn vi klarer å uttrykke og forstå. Vår identitet som menneske kan aldri begrenses til vår evne til kognitiv forståelse og uttrykksevne. Identiteten vår er forankret i en tilhørighet utenfor oss selv, en identitet som er gitt oss. Hvis vår verdi kun skal være knyttet til evnen til å leve et aktivt liv som samfunnsmedlemmer, kommer de fleste av oss på ett eller annet tidspunkt i livet til kort. 

Vår identitet er forankret i vår verdi som skapt, og vi er samtidig avhengig av andre mennesker for å fastholde identiteten. Fellesskapet og fellesskapets hukommelse spiller en stor rolle, og spesielt når enkeltindividets hukommelse svikter. Det er vi som står rundt som må fastholde minnene. Det er vi som er rundt som må holde historiene levende, som må forsøke å fastholde de minnene som glipper. Det er vi som må fastholde minner fra generasjoner før oss. Og feire minnedager for å vise veiene som har ført oss akkurat hit vi er. Det er vi som må fortsette å fortelle historiene som setter det enkelte menneskeliv inn i en sammenheng.  

Vi er alle del av et felleskap, med et ansvar for å huske – både for oss selv og for hverandre.

Gammel trapp møter ny vegg. Begge deler er viktige for helheten

1 Comment

  • Wolfgang 3. juni 2020 at 13:37

    Wow!❤️

    Reply

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *