Å la seg drive med

Publisert 14. oktober 2019 by hannedyrendal

Jeg sitter og ser ut på høstløvet som blir stadig gulere og trærne som blir stadig glisnere. Og tenker at det er godt og nødvendig å stoppe opp litt innimellom. Jeg skal ikke påstå at jeg er så veldig god til akkurat det, men jeg øver meg.

«Stop the glorification of busy» leste jeg nettopp på intagramkontoen til en venn. Stopp opp og ikke tro at det å være så travel er nødvendig eller ønskelig. For det er nok ikke sånn vi er skapt. Vi trenger pauser og vi trenger litt lavere tempo enn det mange av oss suser rundt i.

I sommer var jeg i Hunderfossen familiepark og så «Den lille prinsen» i 4D. (Hvis du vil lese mer om akkurat det, finner du mer HER ) 4D og 3D-film er fascinerende. Men jeg blir fort både svimmel og litt engstelig av sånne effekter. For eksempel når jeg blir tatt med i en virvelstrøm i høyt tempo gjennom et rør. Svisj, svusj – det kjennes fysisk i kroppen selv om jeg egentlig sitter helt stille i en kinosal. Og jeg måtte snakke til meg selv «slapp av, det er bare filmeffekter». Og det viktigste jeg kan gjøre for ikke å bli svimmel, er faktisk å la meg drive med. Ikke holde igjen, men bli med på reisen i tillitt til at øynene og hjernen min fikser dette her. 

Derfor kan det jo ikke være udelt negativt å drive litt med i livet også? Slippe kontrollen litt og faktisk se hvor livet fører en. Ta noen sjanser. For det er fryktelig slitsomt å skulle velge hele tiden. Hele tiden ha kontrollen. Hele tiden FÅ til et liv. Vi utsettes for et sterkt budskap om å bli noe, bli oss selv, skape et liv. Dette er budskap som kan oppfattes både positivt og forventningsfullt, men også slitsomt. For det å drive med blir ofte ansett som noe passivt og sløvt. Som latskap eller dumskap. Men sannheten er neppe så svart/hvitt.

For akkurat som på film, trenger vi en veksling mellom å la oss drive med eller kanskje stoppe opp, og å reflektere og agere. Det hadde ikke vært gøy med 4D filmen i Hunderfossen om vi suste rundt i en virvelstrøm hele tiden, men det hadde også vært litt kjedelig om vi aldri gjorde det. Det er nettopp vekslingen mellom rolige og raske episoder, som skaper spenning og driver filmen videre. Og like nødvendig er vekslingene i livet. Ikke kan vi bestemme hele tiden, ikke kan vi drive med hele tiden. Noe av alt – «Ja takk begge deler». Ole Brumm var en klok bjørn. Forøvrig tror jeg også han var god til å bare være tilstede 🙂

No Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *