Abid Q Raja: Islamsk stat og terror

Publisert 9. september 2014 by hannedyrendal

Det skjer mye i verden for tiden, gjeldende Islam. Islam får som den mest voksende religionen større betydning internasjonalt, særlig fordi den stadig knyttes til voldeligheter. Islam skiller seg ikke stort fra de andre åpenbaringsreligionene i spørsmål som vedrører religionen. Derimot fremstår islam svært annerledes idet islam ikke bare er en religion, men også er ment å være et lovverk, et politisk og komplett samfunnssystem. Dermed åpner islam også for store tolkningsmuligheter. Delvis grunnet dette har det tradisjonelt vært vanskelig å skille mellom rettsregler og moral. Moralen er med på å definere reglene, og på å påvirke utledningene fra rettsreglene. Kulturen er i alle religiøse samfunn påvirket av religionen, men islam definerer rammene for kulturen i mye sterkere grad idet islam ikke bare er ment å være en religion. Rettsreglene definerer imidlertid ikke samfunnsmoralen, ei heller kulturen alene. Det å klart definere hva rettsreglene er, er i seg selv ikke nok; svaret på om det er akseptabelt å bruke terror, er ikke gitt selv om det skulle være i strid med islamsk lovgivning. Den etikken som eksisterer i kulturen i de islamske landene kan være slik sammensatt at eksempelvis drap i visse tilfeller kan anses som tillatt, eventuelt ønsket, og det gjerne med henvisninger til uklare regler i islam.

 

Abid_Q._Raja_0002 Foto: Bjørn Erik Pedersen

 

Hadither er tradisjonen relatert til hva profet Muhammed sa og gjorde, og er en sentral del av sharia. Det fremgår av hadithene at profeten Muhammed sa at pennen til en lærd er mer verd enn blodet til en martyr. Dette utsagnet viser en ikkevoldslinje, som også er i overensstemmelse med Koranens vers som slår fast at det er ingen tvang i religionen (K 2:257). Dette angir en klar ikkevoldslinje. Og den uegentlige religiøsitet er antatt å gå foran ytre tegn på tro, selv foran martyrer, under henvisning til profetens ord om at de som elsker hverandre i troen på Gud, uten slektskap eller håp om vinning, slike skal glede seg på dommens dag, når andre skjelver av frykt.

 

Blant de islamske teoretikere finnes de som fremholder at hellig krig mot uskyldige ikke følger av islam – ettersom islam i seg selv betyr fred – mens på den andre siden finnes ledere i ulike grupperinger som hyller hellig krig og selvmordsbombere, og legitimerer drap av sivile ikke-muslimer med den islamske læren. Her er det klar motstrid, og den faktiske situasjonen for mange vestlige muslimer er at en ikke vet hva islam faktisk sier om offensiv hellig krig, og om eventuelt plikten påhviler hver enkeltmuslim. Likevel gis det i noen forsamlinger støtte til terrorhandlinger. I noen norske muslimske forsamlinger gis det delvis støtte til terrorhandlingene som skjer i verden. I diskusjonene sies det endel også om hvorfor mennesker blir terrorister; det fremholdes at dersom det topper seg for en muslim, som ser at ens muslimske «brødre» og «søstre» blir drept, ja da kan følelsene for en bli så sterke at en vil hevne det som skjer. Det er klart at følelsen av å tilhøre noe, følelsen av urettferdighet mot sitt folk, er stor blant muslimer.

 

Den såkalte «Profetens Ummah» i Norge oppgir at formålet med deres retorikk om gjengjeldelse er svar på vestens roller i Irak og Afghanistan, men de glemmer at en slik hevntanke, som innebærer at en kan drepe uskyldige mennesker, er i strid med Koranens ord. En kan uansett ikke gå på akkord med menneskeligheten. Drap på sivile er ikke annet enn drap på menneskesjelen, og heldigvis er Koranens bud også dette; drap på en uskyldig er å anse som drap på hele menneskeheten (K 5:35). Og Gud formaner via Koranen til muslimer: Gud forbyr dere ikke å vise respekt og rimelighet mot dem som ikke bekjemper dere for religionens sak, og ikke drev dere bort fra deres hjem. Gud liker dem som viser rimelighet (K 60: 8).

 

Det vi ser i dag med den såkalte «Islamske stat» i Irak og Syria, har altså i realiteten ingenting med islam å gjøre. Dette er folkemord satt i system, og dette er gitt religiøs tildekning. Det som er synd er at muslimsk ungdom fra Europa biter på dette og reiser for å krige på lag med de som begår folkemord. Ropet fra den norske sjelen må være å stanse disse drapene, og her må også Norge være beredt til å bidra dersom NATO skulle spørre. Er vi klare til dette?

 

På lengre sikt må vi intensivere dialogarbeidet og opplysningsarbeidet i Norge. Jeg har lenge tatt til orde for en egen vestlig imam-utdanning, gjerne med sete i Norge. Dette vil bety at morgendagens imamer i Norge vil være opplært her i vesten hensyntatt våre forhold. Det er nødvendigvis forskjell på en person som er oppdratt og utdannet i Norge og den som kommer fra regimer fra fjernere strøk. Vil vi i Norge tåle en egen imam-utdanning på linje med presteutdanningen?

 

Så gjenstår betydelig arbeid hva gjelder forebygging. Og dette skal både skje regi av politiet, skolene, fritidsklubbene, fotballagene. Forebygging er en dugnad som påhviler oss alle. Spørsmålet er om vi tar nok ansvar hver og en av oss, og hvordan vi kan få flere til å yte slik at effektiv forebygging kan skje rundt omkring i landet. Hvordan har du tenkt å bidra?

Abid Q. Raja

Stortingspolitiker Venstre

 

3 Comments

  • Wolfgang Plagge 9. september 2014 at 11:55

    Viktige og spennende betraktninger! Det er flott at du påpeker sammenhengen mellom kultur og atferd, Abid. det er ikke fotballens skyld at det ofte blir opptøyer under kamper i noen land og ikke i andre.

    Reply
  • Trine Sortland Triumf 9. september 2014 at 22:26

    Lærerik og spennende lesning, takk!

    Reply
  • Wolfgang 4. oktober 2014 at 08:06

    Støtter Abids utspill om en gjennomgang av lovverket her hjemme når det gjelder hva som skal være tillatt av ytringer i det offentlige rom. Domsslutningen i Profetens Ummah-saken i går avslørte hvor mangelfullt det fungerer nå.

    Reply

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *