De helliges kveld

Publisert 29. oktober 2019 by hannedyrendal

Vipps var tiden her igjen, tiden når de helliges kveld nærmer seg, Hallows´ Evening. Eller Halloween som vi etterhvert har lært oss at kvelden heter. I følge tradisjonen en kveld hvor skillet mellom den logiske, daglige verden og den spøkelsesaktige, nattlige verden nærmest er usynlig. En kveld riktignok dominert av handelsstanden og kommersielle krefter som så mye annet. 

Men uansett, handelstand eller overtro, det skader ikke med litt fokus på døden. Ikke sånn å forstå at vi skal gå rundt og tenke på døden hele tiden, langt mindre glorifisere den. Men likevel, iallfall innimellom, er det ikke så dumt å huske på livets begrensning. Huske det på en slik måte at vi aksepterer og lever i nuet.

Hvilken betydning og plass døden har fått har variert mye opp igjennom historien og de ulike kulturene. Fra antikkens Palmyra (i Syria) er det bevart mange gravmonumenter, som nesten er 2000 år gamle. Minnesmerker som ble satt opp utenfor gravene for å minnes den som var død. Byster som forestilte den døde. Dette var datidens måter å leve med døden på. Det er funnet hele byer med graver – nekropolis. Dette tyder på at de som var døde ikke skulle glemmes, men på sett og vis fortsette å være en del av livene til de som fortsatt levde. På samme måte som vi ikke tar ned fotografier av veggene selv om personene dør.

Fra utstillingen «Veien til Palmyra» på Glyptoteket i København

Men i vår vestlige kultur skyves ofte døden bort. I fotoutstillingen «Generation Wealth» av Lauren Greenfield beskrives den vestlige, nåtidige kultur med forherligelse av det unge, det rike, det vellykkete, det sexfikserte. Jeg så nylig utstillingen i København, og der var det spesielt et bilde av en eldre kar som gjorde sterkt inntrykk. Hver dag setter han en injeksjon i låret sitt med ett eller annet som skal bremse, utsette, eller kanskje i hans tanke, rett og slett stoppe aldringsprosessen! Ved første øyekast virker det helt sprøtt. Ved nærmere ettertanke, sniker det inn en ubehagelig følelse av å bli truffet. For prøver ikke vi også på ulike måter å utsette eller fornekte aldringsprossessen? Ved å farge håret, bruke kremer som skal forhindre rynker, sprøyte inn botox, velge ungdommelig klær, pushe grensene for hva kroppen vår biologisk sett er programmert for. 

Aldring, sykdom og død er ikke enkelt å forholde seg til. Vi vil så gjerne leve, vil så gjerne være med på det vi har vært med på før. Likevel – det er uunngåelig, og vi hjelper ikke oss selv med å forsøke å late som det ikke eksisterer. Vi får det ikke bedre om vi later som om livet ikke endres. Derfor er det ikke så dumt med en dag i året hvor vi på en spesiell måte minnes om livets forgjengelighet. En dag hvor vi kan stå ansikt til ansikt med frykten vår. En kveld vi kan stoppe opp og huske på vår egen dødelighet. Slik at vi hver dag kan se hvilket under det egentlig er å leve.

For som Per Olov Enquist sier:

 «Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve»

No Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *