Elv og endring

Publisert 24. februar 2020 by hannedyrendal

Når jeg skriver dette sitter jeg ved et cafebord og kikker ut på elva som en gang var en del av mitt liv. Eller den er jo det på sett og vis ennå, men jeg bor ikke lenger i byen med elva.  For lenge siden flyttet jeg herfra, men hele hjertet er det umulig å flytte med seg. 19 år med minner og levd liv kan ikke slettes ut. Og godt er det. For historien vår er viktig. Historien vår er med på å danne oss på godt vondt. Enkelt eller komplisert. Gode, glade minner eller sammensatte minner. Men minner er det. Minner som sitter i kroppen og titter mer eller mindre tydelig fram. 

Og jeg tenker på hvor ofte vi mennesker konfronteres med minner. Og hvor mye vi må forholde oss til av endringer. Noen ganger små endringer. Andre ganger store og dyptgripende endringer. Endringer som bare kommer. Endringer som krever både handling og ikke minst tilpasningsevne. 

Ukentlig møter jeg dette i jobben min. Mennesker som brått stilles overfor endringer de slett ikke har bedt om. Kanskje har de forberedt seg, eller så har bare utfordringene kommet deisende ned i fanget. En utfordring som bare må tas og leves med og i.

Og jeg fascineres av den evnen vi mennesker har til endring og tilpasning. Ikke sånn at det går upåaktet hen og ikke kjennes. For det skal kjennes. Kontakten innover i oss selv er forutsetningen for kontakten utover mot de endringene vi alle stilles overfor. Men vi har en god porsjon tilpasningsevne. En stor evne til å akseptere endringer, leve i dem og med dem

Jeg ser ut på elva og trøster meg med at selv om den endres, selv om det vannet som renner der nå ikke er det samme som rant der på 70-tallet, er elva likevel den samme.

1 Comment

  • Wolfgang 24. februar 2020 at 20:08

    Wow – en dynamisk blogg om det å sitte stille.
    Fascinerende, ettertenksomt og fantasieggende.
    Takk!

    Reply

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *