Je suis Charlie …. eller??

Publisert 13. januar 2015 by hannedyrendal

Året 2015 har fått en vond start i Europa etter at 12 mennesker ble henrettet i satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. Ytringsfriheten settes igjen på dagsorden. Det tas til orde for at vi må kunne si og skrive hva vi vil. Tusener stiller seg bak slagordet «Je suis Charlie». Et slagord som over natten blir uttrykk for ytringsfrihet og fri tale og presse. Ingenting – absolutt ingenting – rettferdiggjør drapene i Paris.

 

Je_suis_Charlie_svg

 

Høsten 2014 var mediene i Norge mye preget av mobbing. Vil ble med inn i familier til barn som er blitt mobbet, mange så grovt og så lenge at de til slutt ikke orket livet. Vi har også fått høre fra tidligere mobbere som har vitnet om samvittighetskvaler i etterkant og et samfunn som ikke så dem og gav dem den hjelpen de trengte. Spalte opp og spalte ned har det blitt diskutert hva vi kan gjøre for å forhindre mobbing. Ingenting – absolutt ingenting – rettferdiggjør mobbing og krenkelser av et annet menneske.

 

images

 

Så hvorfor skriver jeg om disse to mediesakene i samme blogginnlegg? Som en borger i Vesten, født og oppvokst i Norge, er ytringsfrihet en grunnleggende verdi også for meg. Men ytringsfriheten kan aldri praktiseres løsrevet fra respekt og empati. Se for deg Nina og Ellen som dag ut og dag inn ser det som sin rett og fortelle Julie at hun er stygg, feit, dum, ubrukelig og bare sitter hjemme og leser Bibelen. Ingen vil argumentere for Nina og Ellens rett til ytringsfrihet i denne situasjonen. Ingen vil forsvare Ellen og Nina sin rett til å holde på sånn.

Det er selvsagt ingen fullgod sammenligning mellom jentene i skolegården og satiremagasinet i Paris. Men likevel – hvor går grensen mellom den krenkelsen vi alle vil bekjempe og den satiren og kommentarene vi alle vil ha? Finnes det ulike regler for ulike situasjoner? Eller er det noe som er lov å si og mene og noe annet ikke? Det går en fin linje mellom samfunnsmessig kritikk og humor på den ene siden og krenkelser og unødvendige kommentarer på den andre. Debatt og engasjement blir dessverre så altfor fort svart/hvitt.

Ingenting rettferdiggjør drapene i Paris. Men ingenting rettferdiggjør heller krenkelser.

 

IMG_1202
Grensen mellom humor og krenkelser kan noen ganger være like skjør som en såpeboble

 

 

3 Comments

  • Wolfgang 13. januar 2015 at 19:50

    Så enig. Ekstremisme, det være seg islamisme, kristen fundamentalisme eller andre militante forvrengninger av ideologier, religioner og livssyn må bekjempes.
    Men hvem rammes av mobbing? Vanlige mennesker. Ekstremister rammes ikke, de næres.
    La oss frata ekstremistene næringsgrunnlaget.

    Reply
  • Vebjørn Reinsberg 15. januar 2015 at 10:32

    Det sitter langt inne, men jeg innrømmer det: Jeg skjønner ikke satire. Jeg skjønner ikke tegneseriesatire. Jeg bor i verdens rikeste land, stemmer ved valg, har gått på gratis skole i mange år, og har svømmeknappen. Allilkevel: Jeg skjønner verken budskap, innhold eller mål med den forsiden som er kommet fra avisen noen dager etter terrorangrepet. Alt er tilgitt, skriver de, med bilde av Muhammed(?) (fred være med ham) (Hvordan i all verden skal man skjønne at det er ham? Har tegneren møtt ham?) Er det avisen som tilgir terroristene, eller er det Muhammed som, på vegne av alle islamister og muslimer og terrorister, tilgir tegneseriesatirikerne? Begge deler gir like lite mening. Hva vet egentlig en sekulær avis om tilgivelse? Hvis man såret noen, virker det ganske merkelig å forlange at den man har såret skal tilgi, eller allerede har tilgitt, og ihvertfall med å benytte seg av det virkemiddelet man tror den andre vil tilgi… Er det dette som er det satiriske? Jeg skjønner ikke dette. Ikke skjønner jeg hva målet skal være heller. Joda, jeg skjønner at de ønsker å «vise verden» at de ikke vil gi seg, men hvis de virkelig mener at tilgivelse har noe for seg, burde man ikke da valgt en litt annen vinkling?
    Eller kommer vi dit nå, at alle aviser i Europa skal hylle denne ene avisen og alt de skriver og trykker, bare fordi de tør? (Opplaget og medieomtalen forøvrig kan jo tyde på det)
    Kan man omtale tilgivelse satirisk? Er ikke det en selvmotsigelse mellom form og innhold? Er det det som er satiren?

    Reply
    • hannedyrendal 15. januar 2015 at 13:15

      Kloke ord og godt skrevet, Vebjørn!

      Reply

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *