Jeg har begynt å tigge

Publisert 28. september 2015 by hannedyrendal

Siste tidens flyktningestrøm har fått meg til å begynne å tigge. Ikke den helt store tiggingen da. Sannheten er at jeg sendte en e-post til to forskjellige garnbutikker for å høre om det var mulig å få garn som kan brukes til hobbyaktiviteter på asylmottak. Og et av stedene gav positiv respons. (det interessante er at det er den butikken jeg fra før har god erfaring med service, men det er en annen historie). Uansett – 50% uttelling på første tiggeforsøk er sannelig ikke verst, og frister nesten til gjentakelse.

Denne tiggingen resulterte også i en annen 1.gangs erfaring, nemlig en tur til ett av Norsk folkehjelps statlige asylmottak. Egentlig temmelig flaut at jeg aldri har vært på et asylmottak før, men det er altså sannheten.

Kan vel knapt si at jeg har vært der nå heller, leverte bare posen min med garn og følte meg egentlig temmelig ille til mote.

For det første følte meg ufyselig hvit og vellykka der jeg sto i min rosa jakke og nystripete hår. Og hvem var det som trengte hjelp for å finne kontoret (og døra ut igjen). Ja, jeg selvsagt! For det andre syns jeg det var et utrolig lite bidrag å komme med. Det hadde jo ikke kostet meg særlig verken av penger, tid eller innsats. Behovene er adskillig større enn noen garnnøster på et sted hvor mange må bo år etter år, i en avkrok inni en skog, adskilt fra resten av samfunnet. Jeg kunne dra rett videre og handle det jeg ville til familien min.

Og sist men ikke minst tenkte jeg på hvor utrolig privilegert jeg er som aldri har trengt å flykte fra en krig eller et regime, som aldri har stått i fare for å dø på en reise, som ikke har vært prisgitt et fremmed lands vurdering av om jeg er verdig til å få lov til å bli.

Om mitt bittelille bidrag har noen særlig betydning tviler jeg på, men det gav meg litt å tenke over.

IMG_2385
Resultatet av tiggingen min

 

 

 

3 Comments

  • Wolfgang 28. september 2015 at 20:53

    Modig og nødvendig engasjement!

    Reply
    • hannedyrendal 28. september 2015 at 20:54

      Takk!

      Reply
  • Trine 29. september 2015 at 10:01

    Bra jobba! Engasjementet er det viktigaste, for det setter i gong viktige refleksjoner kring medmenneskers samt egen situasjon, som igjen gir næring til vidare engasjement. Det skapar meining, og det sterkaste er møta, ansikt til ansikt. Nestekjærleik kalla ein klok mann det.

    Reply

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *