Odvar Omland: «Min nye venn»

Publisert 15. august 2016 by hannedyrendal

Jeg har hatt besøk på bloggen min 🙂 Denne gangen av min facebook-venn Odvar Omland. Mange kjenner ham, både gjennom Nrk, lokalpresse og facebook for hans åpenhet rundt det å ha en ektefelle med Alzheimer. Også etter at han ble alene fortsetter hans engasjement for saken. Og han deler mange kloke og tankevekkende betraktninger om livet med leserne sine på Facebook. I dag er han altså gjest her hos meg, og hans tanker og ensomhet og nye vennskap er verdt å lese!

 

10351762_10202681102530601_6493793323430484600_n
Bildet er hentet fra Odvars facebookside

MIN NYE VENN

Jeg sitter alene på kjøkkenet denne fredagskvelden. Ingen planer foran den kommende helg. Likevel vil jeg påstå at jeg ikke føler meg ensom. Men jeg kan ikke la være å tenke på at hver fjerde person i Norge skal ha vært plaget av ensomhet. Dette er et sosialt problem, men også et folkehelseproblem. Like så farlig som å røyke, mener helseeksperter. La meg føye til. Det kan være like farlig døyve ensomheten med for mye «whisky». Det tror jeg i tilfelle er som «å tisse i buksa». Det varmer umiddelbart, men senere?

Men man har da en masse frivillige tilbud i våre lokalsamfunn innen kultur, idrett, menigheter, seniorsentre og sikkert mye mer. Og titter vi på internett så mangler det ikke på tanker og forslag om å døyve ensomheten. Man skulle derfor kanskje tro i dette veldferdslandet vårt at det er noe for de fleste å engasjere seg i. Likevel kan vi enda konstatere at mange som bor alene faller utenfor. Det kan være flere årsaker. Nå må det sies at det er mennesker som sikkert har valgt å være for seg selv, og ikke mener å være ensom. Men vi kommer nok ikke forbi at det også mange føler det negativt å være ensom «midt i folkemyldret». Det må være vondt å kjenne på kroppen at man ikke har tilfredsstillende fellesskap. Minst en «intim» medvandrer.

Og da løper mine kveldstanker løpsk. Å, om jeg kunne omfavne alle med negativ ensomhet, og gi dem noen saftige gode klemmer. Selvsagt utopi. Men bry oss om de ensomme på en eller annen måte burde vel være et samfunnsansvar for oss «ikke ensomme». La det være sagt at plutselig en dag kom det også en fyr i min vei som er mange tiår yngre enn meg. En som virkelig brydde seg og mente at jeg trang ekstra oppmerksomhet som pårørende for en demenssyk kone (død for kort tid siden). Det begynte med facebook-vennskap. Nå er han også min beste venn. En ualminnelig god erstatning for gamle nære venner som er borte. Dere skulle være flue på veggen i våre samtaler over kaffekoppen. Et godt felleskap mot ensomhet. Kanskje vi burde få et bry oss om år?

 

No Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *