Om garnnøster og omstillingsevne

Publisert 6. mars 2018 by hannedyrendal

Da jeg vokste opp hadde jeg en reservebestemor som jeg var veldig knyttet til. I min tidligste barndom bodde vi i samme 4-manns-blokk, og jeg er blitt fortalt at helt fra jeg var kunne stabbe og gå, gikk jeg ned trappa for å besøke henne.

Hun var stort sett alltid hjemme. Hun sang stort sett alltid. Hun fortalte historier fra barndommen sin. Og aller mest husker jeg at hun satt på plass i stolen sin ved vinduet og holdt på med håndarbeid. Duker, gardiner, dokketøy. Jeg har gode minner fra en tid på krakken ved hennes føtter hvor jeg tidlig lærte å rydde i sybordet, klippe med vanlig saks og lytte til historier og sanger. Spennende for ei lita jente.

Her om dagen satt jeg selv i sofaen og nøstet opp garn som kanskje skal bli til en lue eller noe. Og da kom jeg til å tenke på min reservebestemor. Det er sikkert hun som har lært meg å nøste opp garn også, men det jeg frem for alt tenkte på var hennes omstillingsevne. For store deler av min barndom husker jeg flaskene med øyedråper hun måtte bruke fordi hun hadde grønn stær. Etter hvert ble synet dårligere og dårligere og til slutt nesten helt borte. Da var det ikke lenger mulig for henne å drive med håndarbeid. For et tap det må har vært for ei dame som nesten alltid satt med et strikketøy eller hekletøy i fanget. I håndarbeidet hvilte mye av hennes identitet, tror jeg. Dette å kunne lage noe, til seg selv, til venner, til barnebarn og til meg.

Mange blir bitre og klagende når de opplever at de ikke lenger mestrer det de mestret før. Når kroppen endres og ferdighetene svekkes. Hva min reservebestemor tenkte, vet jeg selvsagt ikke. Men hva hun viste omverdenen, og meg – det vet jeg. Hun hadde nemlig fortsatt stor glede av å holde på med garnnøster, men det var ikke lenger mulig å verken hekle eller strikke fordi hun ikke så. Men hun fikk på ett eller annet vis levert mengder av garn som var fullstendig flokete. Dette kaoset av noen garnnøster, satt hun tålmodig og nøstet opp. Hvem som kom på denne ideen, hvor hun fikk dem fra og hvem som fikk glede av dem etterpå vet jeg ikke. Men jeg har mang en gang sett henne sitte der med «tufsa si» som hun kalte det, og fått flokete garn til å bli ordentlige nøster.

Som barn var dette et naturlig bilde for meg. Som voksen har jeg tenkt på hvor stort det er når et menneske evner å omstille seg til livet slik det blir. Evner å finne nye løsninger når mulighetene endrer seg.

For en omstillingsevne. For en løsningsorientering. Og for et forbilde.

 

No Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *