Utøya – 22. juli

Publisert 20. april 2018 by hannedyrendal

Jeg husker akkurat hvor jeg befant meg 22. juli 2011 da nyheten kom. Og jeg husker at jeg reagerte med vantro da svigermor ringte og fortalte at om eksplosjon i Oslo. Hun måtte jo ha misforstått, tenkte jeg. Regjeringskvartalet i Oslo kunne da ikke bli sprengt!

Sakte seg nyheten inn og frykten meldte seg. Kjente jeg noen som hadde vært der? Hvem av vennene mine var i Oslo? Jeg måtte få kontakt med min beste venninne.

Og dette var bare begynnelsen på en mørk, vond og uvirkelig dag i norsk historie. Hvor jeg befant meg da jeg fikk vite det enorme tallet på drepte ungdommer, har brent seg fast i minnet. For meg – en vanlig borger i et til da temmelig fredelig land – ikke personlig berørt, men berørt som del av et fellesskap.

Lenge vil jeg også huske hvor jeg satt da jeg så Erik Poppes film Utøya 22. juli. Rad 6, sete 5, 63 tomme stoler i salen og meg. Ikke fordi det var en privat visning, men fordi sånt visst kan skje om man går på kino en vanlig mandag formiddag.

82 minutter med kontinuerlig høy puls og gråten i halsen. En sterk film. En film som berører. En film, hvor jeg stadig måtte fortelle meg – dette har faktisk hendt. Det er uvirkelig. Det er grusomt. Det er en hendelse vi ikke må glemme. Det kan en sånn film hjelpe til med. Det er ikke en film for å bli underholdt, men en film der jeg får ane en liten flik av den smerten ungdommene gjennomlevde. Men bare en bitteliten flik. For jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det var å være tilstede på Utøya de grusomme minuttene. Dødsangsten, redselen, frykten, uroen, fortvilelsen – og hjelpeløsheten over at ingen kom og hjalp til. For spørsmålet som de reiste – hvorfor kommer ingen, ble så tydelig for meg der jeg satt. Det tar så lang tid – hvorfor kommer ingen.

Og så tenkte jeg – denne frykten, denne redselen, denne terroren er det mange andre som har levd med – lever med – dør under – blir traumatisert av. Mange steder i verden. Mange år.

Vi som ikke har opplevd det på nært hold, vi som ikke har vært direkte berørt, trenger en sånn film. For vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv. Men vi må tåle å se. Vi må tåle å stå opp mot de kreftene som vil ødelegge. Løsningen er ikke å stenge grenser, lukke øynene, beskytte oss selv. Vi er medborgere – vi er i samme verden.

For filmen viste også at terroren rammer blindt. Det er ingen forskjell på de som prøvde å hjelpe andre, og de som først og fremst prøvde å redde seg selv. Det er ingen rettferdighet, ingen belønning, ingen sikkerhet i terroren – det er bare grusomhet og makt.
«Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen», sa Helle Gannestad, rett etter 22. juli 2011. Utsagnet var på alles lepper en stund. Har det blir glemt? Men vi kan ikke glemme. Det har skjedd i Norge. Det skjer mange steder i verden. Vi må holde opp for oss selv at det eneste våpenet vi har å sette i mot er kjærlighet og medmenneskelighet.

Og samtidig vet vi at nettopp kjærligheten åpner opp for den bunnløse fortvilelse og smerten. Den smerten jeg kjente fysisk i kroppen ved en scene i filmen hvor en ung jente dør og sekunder etter får oppringning på mobilen fra mamma’en sin. Jeg er mamma selv. Jeg kjenner at jeg må stenge av litt. Og jeg kjenner at alt jeg ønsker er å løpe avgårde for å omfavne min egen datter. Og så vet jeg at altfor mange mødre og fedre ble frarøvet denne muligheten 22. juli, og mange andre steder i verden hvor terroren råder.

Takk til Erik Poppe for at du orket å gå inn i historien. Takk for at du orket å stå i det vonde og smertefulle for å hjelpe oss andre å ikke glemme. Jeg håper filmen blir værende i mange år framover. Jeg håper at vi våger å bruke den for å hjelpe hverandre å ane en liten flik av hvordan det var – og er – for mennesker som rammes av terror. For vi må ikke tåle så inderlig vel.

No Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *