Ved et årsskifte

Publisert 31. desember 2018 by hannedyrendal

Året 2018 ble det året da en av de som har vært i livet mitt alltid, ikke lenger er her. Året da han som er den direkte årsaken til min tilstedeværelse i verden, selv ikke lenger er tilstede i vår verden. Året da jeg fikk testet om jeg selv kan finne trøst i den teologien jeg benytter for å forsøke å bringe trøst og håp til andre. Året da den ene stolen var tom i jula, og jeg var en av de mange som tok turen til kirkegården med tankene, minnene og følelsene mine.

Og jeg fant trøst i troen på at Guds hender holder oss både her i livet og etter at livets grense er nådd. Jeg fant trøst i minnene, i de indre dialogene. Men vondt gjør det, sånn er det bare. Det er en del av det å være menneske. Likevel –  hadde vi ikke savnet, hadde vi ikke vært glad i noen. Hadde vi ikke kjent på tomrommet, hadde det ikke vært noen betydningsfulle mennesker i livet vårt. Smerten og savnet går hånd i hånd med takknemligheten.

 

For

selv om plassen din er tom

du som ikke ropte høyest

men likevel alltid var tydelig tilstede

med

forutsigbare, underfundige, omsorgsfulle

spørsmål

 

så forblir likevel

de avtrykkene plassen din har satt i meg

fyllte

 

og jeg ser på plassen din og erkjenner

du er her og du er her ikke

samtidig

No Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *